De andre, nei, de kan jeg se på med grøsninger som de «avvikere» de er. Og jeg kan mene at slikt rusmiddelbruk er forkastelig, uttrykk for dårlig moral, liten viljestyrke, avvik, eller som noe ynkelig, hjelpetrengende. Men i bunnen ligger det en ulmende forestilling om at jeg som holder meg på rett side av lovverket er i alle fall et ”litt bedre menneske”.

Og på en måte er det jo riktig, fordi ulovlighet og kriminalitet er et kriterium i seg selv, helt uavhengig av selve rusmiddelet, hva slags problemer det skaper, og hvor farlig det er. Jeg kan ikke kjøre i 80 kilometeri timen i en 60-sone, selv om alt tilsier at det der og da ikke representerer noen fare for noen. Jeg kan ikke selv vurdere dette på annen måte enn veimyndighetene. En hastighet på 80 er og forblir ulovlig, og det jeg gjør meg skyldig i er en fartsovertredelse, et lovbrudd.

Men derfra er det ikke sikkert at det er så stor kvalitativ forskjell på den som bruker illegale rusmidler og ”folk flest”. Det kan være bekvemt med en slik todeling av mennesker fordi jeg da slipper å forholde meg til mine egne vaner, men det blir ikke nødvendigvis riktigere av den grunn. Distanse til et problem er nok ofte bekvemt, men det blir ikke mer resultater av det dersom vi ikke evner å se litt på det «vanlige», nemlig oss selv og vårt eget forhold til rusmidler. I rusmiddelpolitikken virker ikke en ”upstairs-downstairs” holdning.

Jeg holdt et foredrag forleden der publikum hadde ventet at jeg skulle snakke om det ulovlige, det eksotiske. Nå jeg i stedet valgte å begynne med å snakke om alkohol, så jeg i mange ansikter et ubehag, en ubekvemmelighet. For da snakket jeg om alle oss som var i salen, ikke om ”de andre” der ute i kulda. Alkohol og alkoholproblemer er det største rusproblemet i Norge, ja, i hele verden. Og rusmiddelet brukes av nesten alle i Norge, i alle fall av mer enn 90% av befolkningen. Når jeg da snakker om dette vanlige, men som nettopp derfor også blir til store problemer, kommer vi plutselig nærmere oss selv og vårt eget rusmiddelbruk. For noen kan det være ubehagelig, i alle fall om man har evne til å se seg selv litt utenfra. Refleksjon omkring seg selv kan av og til ikke være like lystbetont som å snakke om andre, ”de andre”.

Kvelden endte bra. Jeg så hvordan mange liksom slappet av når jeg beveget meg over på det ulovlige, på hasj og amfetamin. Men det var nok ikke denne behagelige delen av mitt foredrag som hadde størst betydning, eller som pekte på de største problemene. Kanskje er vårt lille ubehag over vårt eget rusmiddelbruk det som skal til for å skape holdninger som kan hindre andre, ikke minst de yngre, i å starte en karriere med skadelig bruk av rusmidler, enten de er legale eller illegale. Ved å rette blikket litt mot oss selv, kan vi kanskje bidra til at det blir noen færre av ”de andre”.

– Illustrasjon Achim Hering,  Wikimedia commons